udir

udir-1

Kåseri



Kjetil Østli

Oppvokst på Gol i Hallingdal. Har jobbet i Aftenposten siden 1997. Ved siden av å bygge opp nettmagasinet Harvest om mennesker og natur, frilanser han for Aftenposten A-magasinet. Har gitt ut bøkene Politi & Røver (2009) og Rettferdighet er bare et ord – 22. juli og rettssaken mot Anders Behring Breivik (2013).

Det var nylig, etter syv års leveringer og hentinger, jeg innså det: Garderoben er et perfekt sted! Det er så klart her neste TV-serie må komme fra. Ikke en norsk kreftsyk som starter narkofabrikk i Skjåk. Ikke en norsk politikers kyniske spill for å få vedtatt ballbinger på Sortland. Ikke enda flere norskamerikanere som skal ete lutefisk og være «norske» i lusekofte. Men barnehagen. Ja, selveste garderoben!

det lille rommet er stappet med parkdresser, sherox, tørkeskap, unger, skilt med «Nora trenger bleier», lapper med «Oda fyller tre – kun jentene er invitert», blå fotposer og hyller med leker barna ulovlig smugler med hjemmefra. Men rommet er også stappfullt av mennesker som møtes under press. Små kollisjoner, slitne barn, underlig smalltalk og gryende vennskap (når man gir opp de barnløse og kun vil ha venner med barn).

Det varme lille rommet som lukter så rart, er fylt med øyne som ser hvordan du er mot andre, der de perfekte leverer perfekt uten gråt og med hjerteformet agurk i matpakka, der andre kommer halsende med dårlig hår, ungene gråter, foreldrene svetter, og i døra til avdelingen står en assistent eller pedagog og smiler, og tenker sitt.

Det er her det skjer.

Det var det jeg nylig begynte å tenke. Hver dag, gjerne to ganger om dagen, år etter år, er jeg der. Med 1, 2 eller 3 barn. Det her er som skapt for TV-serie, tenkte jeg, da to nydelige, kule mødre samtalte i garderoben:

Pen mor 1: Har dere slitt med sånn mark i rumpa? Vi blir bare ikke kvitt dem, vi.

Pen mor 2: Vi hadde det i januar. De er så ekle, og det klør jo så fælt.

De snakket om hvordan de lyste etter markene, de fortsatte om lus, som begge familiene hadde eller nettopp hadde hatt. Jeg stirret på dem. For noen år siden var de på fest og kunne sjekket opp Ronaldo om han var der. Nå står de i barnehagen og snakker om kløe bak.

note til barnehageansatte: Dette kan være åpningsscenen. Den viser to av karakterenes fall. Eller at nye identiteter vokser frem når vi blir eldre. Og her kan en ny karakter dukke opp. Det skjedde i vår forrige barnehage. Datteren min sa, mens mange foreldre sto rundt:

Hun: Hvorfor gikk du egentlig naken i skogen, pappa?

Jeg: Hehe, altså, jeg gikk jo ikke naken.

Hun: Jo, du viste rumpa til oss. Hvorfor gjorde du det?

Jeg (hvisker): Altså, det kalles «mooning», en spøk fra ungdomstiden…glem det, vær så snill.

Hun (noen dager senere, med barn og foreldre rundt oss): NN lukter så rart.

Jeg (desperat): Nei, sånn snakker vi ikke!

note til barnehageansatte: Smil til oss, som om alt er naturlig, og noter ned hendelsen med en gang vi går. Let etter ekte følelser og spar på replikker. Få gjerne med de irriterende foreldrene som snakker med babystemme til barna. Og foreldre som ikke klarer å stole på barnehagens arbeid, mens de selv er mest opptatt av egen karriere. Og få med misunnelsen.

Jeg husker da unge 1 gikk i småbarnsavdelingen. En pappa fortalte om toåringen sin.

– Datteren vår vil bare se Pippi på TV.

Pippi? Allerede?? Jeg så på datteren min. Hun så kun Drømmehagen og Teletubbies. Ræl. Babyting.

–Å! Så bra! svarte jeg falskt, mørk av misunnelse, og dro til Platekompianiet og kjøpte Lindgren-boksen.

Neste gang vi møttes, var etter vinterferie.

Han: Vi har hatt en fantastisk ferie. Nora (navnet er byttet) gikk 1 km på langrennsski! Det var utrolig!

Jeg: Fantastisk prestert av en toåring!

Igjen ble jeg misunnelig. Men nå kontret jeg med noe genialt, med å vinne på elendighet.

Jeg: Det er drøyt hos oss for tiden. Hun våkner 05. Du skal være hard for å tåle lite søvn.

Han: Er det ikke bare å legge seg tidligere?

note til barnehageansatte: De vanlige sliterne må med i serien. De som gjør så godt de kan. Som sitter der og venter når barna nekter å ta på ytterklær. Som blir skjelt ut når barna får et «nei» til pannekaker. Vurder å gå inn i hodet på disse foreldrene mens de hører barnas jamring. Vis hva de egentlig tenker på mens de rolig overtaler barna og myker dem opp med klemmer. Vurder også å gjøre dette til et dansenummer.

Da jeg hadde ett barn, så jeg opp til folk med to. Da jeg fikk to barn, så jeg opp til foreldre med tre. Og hele tiden så jeg ned på dem med færre barn. Og når folk med fire barn kom i barnehagen, stemplet jeg dem som gale. Slik misunnelse og smålighet må vises i en TV-serie.

Man kan også lage humor av de myke fedrene. I en periode med god tid konkurrerte jeg med andre myke fedre (arbeidsledige) om å levere sist og hente først. Det ble nesten så ille at jeg måtte hente rett etter at jeg leverte. I TV-serien må denne karakteren være komisk, men øm.

barnehageansatte kan dessverre ikke stole på at politikerne vil gi dere lønna dere fortjener. Derfor: Samle historier nå, gå til en TV-kanal og krev femti millioner. Nasjonen skal heie på dere. Få yrkesgrupper har mer goodwill enn dere.