kampenmotklokka3_web

Kampen mot klokka


De fleste av oss elsker å dra tidlig hjem fra jobb. Jeg har fått ei datter som nekter å forlate barnehagen.

Dette er historien om en fin barnehage. Om ei herlig datter. Men først og fremst om en far som har mista kontrollen han aldri har hatt. Dette er historien om min nye barnehagehverdag.

La meg skru tida tilbake. Til de tider da smarttelefonen ikke eksisterte, og Internettet var treigt. Greit, vi skal ikke skru tida så fryktelig langt tilbake, til det er jeg ikke voksen nok, men det føles allikevel som en evighet siden. Jeg surfet på en bekymringsfri bølge, barnløs og blond. Nå er jeg bare blond.

I flere år underholdt jeg verdens mest takknemlige publikum. Som programleder på NRK Super. Eller vent. Programleder er en overdrivelse. I likhet med alle dere som irriterende nok får høre at dere er barnehagetanter eller onkler, var min ufrivillige yrkestittel «barnetv-onkel». En tittel jeg tror stammer fra fjernsynets spede start. For på 60-tallet var det faktisk gamle onkler som leda barneprogrammene på NRK. Da hvor alt var svart/hvitt – praktisk talt. «Onkel» satt andektig i godstolen og fortalte norske barn hva de kunne gjøre, men stort sett hva de ikke burde finne på å gjøre.

Jeg valgte en litt annen taktikk. Kompis for ungene, kaos for foreldrene. En gang lærte jeg barna hvordan de kunne hale ut leggetida. Sjarmere seg ut av den kinkige «nå må du legge deg»-situasjonen. Som selvfølgelig fikk foreldre til å sende klageeposter i stor skala. Jeg ville lære barna alle de sleipe triksa i boka, hvordan de best mulig kunne ta kontroll over sine egne foreldre.

Og en høster jo som regel som en sår, har jeg skjønt nå i ettertid. Som stolt innehaver av ei fryktelig sjarmerende to år gammel datter, har jeg fra dag én aldri sittet i førersetet. Der sitter dattera mi og ratter som ho vil.

I høst starta ho selve livet utenfor husets fire vegger. Ho begynte i Løkkeberg barnehage på St. Hanshaugen i Oslo. Ho fikk sine første venner og ble kjent med voksne mennesker som tross alt kan en ting eller tre om hvordan en skal håndtere små individer. Etter snart ett år i barnehage er fasiten skremmende. Tidsskjemaet sprenges gang på gang. Dattera mi trives så godt at jeg hver eneste dag sliter med å få henne hjem.

Som alle skrekkfilmer starter det bra. Sol fra skyfri himmel. En ting har ho lært seg, gjensynsglede er noe pappa setter pris på. Men en kan jo spekulere i om det å kaste seg rundt halsen på meg bare er for å vippe pappa av pinnen. En utspekulert hersketeknikk som gang på gang sjarmerer meg i senk og fratar meg alle muligheter for en rask exit.

For nå starter kampen mot klokka. Middagen venter, bare glem det! Med den lille neven klarer ho å dra meg inn i lekeland for å vise hva ho har gjort. Hver eneste dag tar ho meg med på en slags guidet tur inn i barnehagen. Det holder ikke å se på tegninga ho høyst sannsynlig har laga (det er vanskelig å skille de mange krusedulltegningene fra hverandre – også for barna). Neida, også de mange inne aktivitetene skal rekonstrueres.

Så kommer vi til det tidspunktet hvor barnehagen fysisk stenger. Som i min datters tilfelle er den daglige avskjedsstunden med de høyst elska pedagogene og assistentene på avdelinga. Det kan til tider bli en langvarig seanse. Som om ho skal ut på jordomseiling eller flytte hjemmefra (og ikke returnere dagen etter, som jo er realiteten). I bakgrunnen står jeg og ser på klokka.

Så følger påkledning (med tilhørende protester) og ut av døra. Første omgang er over. Dattera mi i ledelsen. Stillinga er kvart over middag – null. Langt der borte skimter jeg parkeringsplassen. Men andre omgang er minst like krevende. For en toåring er det å gå fort forbi alle lekestasjonene i barnehagen ikke et alternativ. Ikke uten kamp. Ho vrir seg unna og hopper opp i sandkassa. Bort til sklia. Opp i huska (til det trenger ho hjelp, men da er allerede slaget tapt). Tida flyr når en har det moro, si. Eller når pappa aller helst vil forte seg hjem.

Når vi endelig er ved utgangsporten, stopper ho opp og snur seg mot sitt Mekka. Jeg lar henne få si de magiske ordene. «Ha det, bagehage». Ho vinker til barnehagen. Sier det en gang til og ser opp på pappa, som ser ned på klokka. Ho skjønner at kampen er på overtid. Men som ethvert lag som har noe å kjempe for, gir ho seg ikke uten en sluttspurt. Og nye forhandlinger om en siste tur i huska.

Jeg får ho alltid inn i bilen. Til slutt. Og selv om jeg ser for meg at en dag kan denne henteprosessen ta betraktelig kortere tid, blir det nok på hennes premisser. Jeg kommer aldri til å ha den autoritære pondusen som mine forgjengere i barne-tv anno 1964 hadde. Dattera mi skjønner at ho har kontrollen.

Og så skjønner jeg at ho liker seg veldig godt i barnehagen.

Og det kan da ikke være så ille.

Solbakken KIL-3737_fullsize_bw copy

ERIK SOLBAKKEN

Programleder, tekstforfatter og konseptutvikler.
Har lang erfaring fra NRK Super og ulike TV-satsinger.