_P6A9394_web

På barnas side


Barneombud Anne Lindboe vil bort fra voksenperspektivet for å beskytte barn som trenger hjelp: – Vi må snu redselen for å ta feil overfor foreldrene, til en redsel for ikke å si fra for at barna skal få hjelp. Hva om vi ikke sier fra når vi skulle ha gjort det?

Hver dag kommer det barn i norske barnehager som mer enn andre trenger at noen voksne ser dem, viser omsorg, tilbyr et fang og tør å spørre hvordan de egentlig har det hjemme. Minst ett av ti barn utsettes for en eller annen form for omsorgssvikt, ifølge barneombudet.

Før hun ble barneombud, var ­Lindboe barnelege og rettsmedisiner. Hun har sett det meste.

– Vi vet ikke det eksakte omfanget, men ti prosent er nok bare toppen av et isfjell. Da snakker vi om alt fra vold og seksuelle overgrep til ulike typer omsorgssvikt. Det er mange barn som ikke har det bra hjemme, og alle har et ansvar for å bry seg, sier Lindboe.

– Omsorgssvikt og overgrep, hva legger du i de to begrepene?

– Overgrep er ofte vold, ren fysisk vold som slag, risting og klyping, samt seksuell vold. Vold er også psykisk vold, der barn får høre at ingen er glad i dem, at de ikke er noe verdt. Det er også svært alvorlig. Omsorgssvikt er et vidt begrep, som blant annet handler om foreldre som ikke er i stand til å ta seg av barna. Det kan være på grunn av rus, psykisk sykdom eller når de har mer enn nok med å ta seg av seg selv. Disse familiene trenger først og fremst hjelp, og det handler om å komme i kontakt for å kunne gi veiledning.

– Hva skal ansatte i barnehagen og andre voksne se etter for å avdekke omsorgssvikt?


Anne Lindboe

Valgt til barneombud i 2012, skal ha jobben i seks år
Kommer fra Re i Vestfold
Utdannet barnelege og har også jobbet som forsker.

– Det handler ofte om de enkle tingene som skjer over tid, for eksempel at barna ofte kommer ustelte, at de ikke er ordentlig kledd, at de ikke har med matpakke. Men atferdsendringer kan også være tegn på omsorgssvikt. Barna forandrer seg og blir veldig stille, mer aggressive eller svært oppmerksomhetssøkende. Det er jo ingen fasit på hvordan barn reagerer når de blir utsatt for omsorgssvikt, men det er viktig å stoppe opp og spørre seg selv: Hvordan har dette barnet det egentlig hjemme?

Barneombudet er opptatt av at det krever trening, kompetanse og tid for å kunne fange opp tegnene.

– Det kan være ganske små endringer, og barna kommer jo ikke med en merkelapp i panna der det står omsorgssvikt. De forteller sjelden om det direkte, men forsøker kanskje å formidle det gjennom de små tegnene.

– Vi har jo sett mange saker i det siste, der voksne etterpå sier at de la merke til ting uten å gjøre noe. Hvorfor er det sånn?

– Det lurer jeg også på mange ganger. Jeg tror det er en veldig stor redsel for å ta feil, en redsel for å anklage foreldre for noe de ikke har gjort.

– Og det kan vi jo skjønne.

– Ikke sant, det er lett å forstå. Men da holder vi på voksenperspektivet, vi er så redde for å tråkke de voksne på tærne. Vi må være barnas person, ikke foreldrenes. Vi må snu på det: Hva om vi ikke sier fra når vi skulle ha gjort det? Vi voksne må tåle å bli mistenkeliggjort og se på det som omsorg. Der har vi et kollektivt ansvar. Vi må akseptere litt spørring og graving og akseptere at vi noen ganger mistolkes for å finne de barna som faktisk trenger den hjelpen.

– Gjør barnehagene nok på dette området?

– Nei, det er altfor få bekymringsmeldinger fra barnehager til barnevernet. Alle som jobber med barn, har et selvstendig meldeansvar. Selv om styreren ikke syns det er verdt å ta saken videre, har du et selvstendig ansvar for å melde fra til barnevernet hvis du tror at noe er galt. Jeg tror det ofte har med bemanningssituasjonen i barnehagen å gjøre. Stram bemanning kan gå på bekostning av oppfølgingen av hvert enkelt barn. Det er også noe av grunnen til at jeg er opptatt av en ny bemanningsnorm. Skal vi ha en god barnehage i Norge, må vi både ha nok ansatte og ansatte med god kompetanse. Jeg får ofte tilbakemelding rundt dette, siden både foreldre og ansatte er bekymret for om barna får nok omsorg og oppmerksomhet med få voksne i barnehagene. Barnehagene må ha gode rutiner for hvordan de skal håndtere bekymring for barna.

Du har plikt til å melde fra

Hvis du er bekymret for om et barn får god nok omsorg, skal du melde fra til barnevernet.
Din bekymringsmelding kan være viktig for barnet det gjelder.

Alle norske barnehager har en lovfestet plikt til å melde fra til barnevernstjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet eller utsatt for andre former for omsorgssvikt. Opplysningsplikten er et individuelt ansvar for alle barnehageansatte. Den går foran lovbestemt taushetsplikt og er begrunnet i barnevernets behov for å motta opplysninger om barn i alvorlige omsorgs– og livssituasjoner. Din meldeplikt faller ikke bort selv om du prøver å bedre barnets situasjon, tar det opp med styreren, eller ved at barnehagen kontakter andre tjenester som for eksempel PPT.

Du kan kontakte barnevernet anonymt for å drøfte saken og for å få innspill til hva du skal gjøre videre, og hvordan du skal følge opp barnet. Hvorvidt en bekymring for et barn er så alvorlig at den utløser en plikt til å melde fra til barnevernstjenesten, vil alltid avhenge av den konkrete situasjonen barnet befinner seg i. Barnehagen kan ikke levere bekymringsmelding anonymt. De må gi opplysninger om hvilket barn det gjelder, og hva bekymringen går ut på.

Barnevernstjenesten skal gi barnehagen en tilbakemelding tre uker etter at bekymringsmeldingen er mottatt. Der skal de blant annet opplyse om det er åpnet undersøkelsessak. Dersom det er åpnet undersøkelsessak, skal barnevernstjenesten gi barnehagen ny tilbakemelding tre uker etter at undersøkelsen er gjennomført. Tilbakemeldingen skal inneholde opplysninger om hvorvidt saken er henlagt, eller om den følges opp videre av barnevernstjenesten.

Dersom det ikke blir åpnet sak etter bekymringsmeldingen, og du fortsatt er bekymret for barnet, kan du sende ny bekymringsmelding til barnevernet.

barnevernet.no
barneombudet.no

– Du har tidligere uttalt at det er viktig at særlig sårbare barn får gå i barnehagen. Hvorfor mener du det?

– De som sliter på hjemmebane med alt fra språkproblemer, manglende omsorg eller fattigdom, profitterer aller best på å gå i barnehagen. Det bør ikke være økonomiske grunner som hindrer barn med spesielle utfordringer å få gå i barnehagen. Derfor mener jeg at barn i lavinntektsfamilier bør få gratis barnehageplass. Barnehagen er også viktig for sosialisering, språkutvikling og mestring for å forberede barna til skolestart.

– Hva skal vi gjøre når vi begynner å lure på hvordan barna egentlig har det?

– Det kommer an på. Ofte er det greit å ta det opp med foreldrene, si hva du ser, og høre hvordan ting er. Men det er ikke alltid lurt å snakke med foreldrene. Hvis du for eksempel mistenker vold, kan foreldrene true barna til taushet. I slike situasjoner kan du ta en telefon til barnevernet og drøfte dette anonymt. Si at du har et barn du er bekymret for og be om innspill. Det kan du selv gjøre som ansatt i en barnehage. Det er når du leverer bekymringsmelding til barnevernet som profesjonelt ansatt, at du ikke kan være anonym.

Familiene i slike situasjoner trenger først og fremst hjelp, ifølge Lindboe.

– Det er viktig å være klar over at 80 prosent av det barnevernet gjør, er frivillige tiltak overfor familiene. De fleste foreldre ønsker barna sine vel. Vi må se på barnevernstjenesten som en støttefunksjon. Svært mange får den hjelpen fra barnevernet som skal til for at de skal klare å fungere som familie.
Omsorgsovertakelse er siste utvei.

– Hvis du som ansatt i barne­hagen melder fra til barnevernet, da vil foreldrene få vite at det er du som har meldt fra?

– Ja, men det må vi nesten bare stå i. Tenk på de ti prosentene. Det er mange barn det er snakk om. Vi må snu redselen for å ta feil når det gjelder foreldrene, til redsel for å ikke si fra for at barn skal få hjelp, sier barneombudet.

Selv om styreren ikke synes det er verdt å ta saken videre, har du et selvstendig ansvar for å melde fra til barnevernet hvis du tror at noe er galt.Anne Lindboe