Språk­observatøren


Forfatteren Helene Uri bekymrer seg ikke særlig over ungdom som låner ord og uttrykk fra ­engelsk. Verre blir det om de innbiller seg at det er et rikere språk enn norsk.

Det er kjølig ettermiddagsskumring i gatene på Frogner i Oslo. I en lun skrivestue i tredje etasje minner Helene Uri seg selv om å huske pass. Hun flyr til Frankrike i morgen. Nok en av hennes bøker er oversatt til fransk. Den skal lanseres med forfatteren selv som hedersgjest. De sju romanene er så langt oversatt til seksten språk. Selv leser hun ikke en linje av dem.

– Jeg vet at en oversettelse umulig kan bevare de små nyansene som jeg arbeider så hardt med, detaljene som jeg er så glad i. Uansett hvor dyktig oversetteren er. Derfor leser jeg dem aldri. Jeg kunne heller aldri skrevet en roman på engelsk. Min skjønnlitterære stemme er norsk, selv om jeg har skrevet utallige fagartikler på engelsk.

Uri forlot en akademisk karriere med doktorgrad i språkvitenskap og er nå forfatter på heltid. Fem barnebøker, sju romaner, ti populærvitenskapelige språkbøker, utallige fagutgivelser – pluss høstens nye bok: «Språkmagi». Der skriver hun om språkvitenskap for barn og unge. Men akkurat nå: En e-post på fransk om neste dags program. Den trenger litt tid.

– Det går sakte, ja. Jeg burde vedlikeholdt fransken min bedre. Lest minst én fransk roman i året. Men jeg bestemte meg for én ting da jeg innså at jeg måtte få med meg «Fifty shades of grey»: Jeg leser den på tysk! Så er det i alle fall godt for noe.

Helene Uri setter seg barbeint opp i sofaen. Hun snakker ofte og gjerne om språk. Hun holder foredrag, skriver kronikker, besøker skoler. Møter ungdom som snakker akkurat slik det passer dem, uavhengig av hva lærere og filologer måtte mene.

– Mange har nok oppdaget at min egen pekefinger ikke er nevneverdig høyt hevet mot hvordan ungdom bruker språket. Jeg har ikke så mange kjepphester her. Men jeg skiller tydelig mellom skriftspråk og talespråk. Vi har en skrivenorm som jeg synes det er viktig å ta vare på, og som lenge ble prioritert bort til fordel for vekt på skriveglede og kreativitet. Så lenge du kan stave ordet kjærlighet riktig, er det kanskje ikke så ille om du uttaler det med sj-lyden.

– Men når 13-åringen stadig staver feil: Hvordan balansere behovet for å korrigere med ønsket om å styrke skrivegleden?

– Jeg ser ikke at det ene behøver å stå i veien for det andre. Men jeg tror mange elever vil ha nytte av å høre at også forfattere gjør feil. Når jeg skriver i full fart for å få ut en tanke eller en idé, blir det ofte noen feil. Det spiller ingen rolle der og da. Men det er min forbannede plikt å gå gjennom det jeg skriver for å rette dem opp. Det er en viktig del av skriveprosessen, og dét må elevene også lære. Det er ikke slik at deres favorittforfattere skriver en bok ved å begynne på begynnelsen, skrive seg gjennom historien helt til siste punktum, og så er boka ferdig.


Helene Uri

Født 1964, Stockholm, Sverige

Norsk forfatter, språk­forsker og professor

Helene Uri ved skrivebord

Helene Uri skriver e­post på fransk, leser romaner på tysk og har skrevet mange fag­artikler på engelsk. Men, romaner og barnebøker kunne hun aldri skrevet på noe annet enn norsk. Til det er nyansene for viktige.

– Vi er vant til å se bakomfilmer fra kulissene der vi ser hvordan film eller musikk produseres. Men mange vet lite om hvordan en bok skrives. Hvordan ser din skriveprosess ut? 

– Skriving har helt klart flere fellestrekk med film- og musikkproduksjon. En tekst bygges opp bit for bit. Det er fram og tilbake med sletting og redigering og av og til fortvilelse. Skrivefeilene er ikke det viktigste i den første fasen. Men det å rydde dem bort er en del av prosessen. Selv om mange unge bruker noen år før dette blir viktig.

– Med begrunnelsen «alle skjønner jo hva jeg mener uansett»?

– Den har jeg også hørt hjemme fra mine egne døtre. Men da de ble eldre, innså de også hvorfor det er viktig å beherske det formelle.

– Hva skjedde?

– Alle barn og ungdommer oppdager før eller senere at tekst har med troverdighet å gjøre. Hvis man møter tekster som er fulle av slurv, så begynner man å tvile på innholdet. Den som har de grunnleggende verktøyene i orden og behersker disse, vinner mer troverdighet.

– Språk er fortsatt makt?

– Til de grader. Og dette oppdager de unge selv, før eller senere. Språk blir viktigere og viktigere for den som ønsker å gjøre suksess innen sitt felt. Du må kunne overbevise, både muntlig og skriftlig. Og straks de innser at dette faktisk er viktig, så øker interessen for å skrive korrekt. Men hvis noe ikke oppfattes som viktig nok, så blir feilen stående.

– Da fortsetter de å si sjino i stedet for kino?

– For eksempel. Det er ikke taleorganene til barna som har forandret seg de siste tretti årene. Det er holdningen til sj-lyden som har forandret seg. Da jeg var barn, var dette blant kriteriene for hvorvidt du var skolemoden. Den gang ble du sendt til logoped om du ikke kunne skille mellom kino og sjino. Du risikerte å bli sett på som teit. Slik er det ikke lenger.


Bibliografi

I tillegg til en rekke romaner og barnebøker, har hun utgitt flere fagbøker om språk:

  • 2014 Språkmagi (fagbok om språk, også for barn)
  • 2008 Den store faktaboka om språk (fagbok for barn, revidert utgave)
  • 2008 Snakk om språk! (artikkelsamling med Olaf Husby, Ingebjørg Tonne og Jon Peder Vestad)
  • 2007 Kroppsspråk (populærvitenskap)
  • 2005 (Nesten) alt du trenger å vite om språk (redaktør)
  • 2005 Quizleis (spørrebok med Per Egil Hegge og Sylfest Lomheim)
  • 2004 Hva er språk? (fagbok)
  • 1998 Den store faktaboka om språk (fagbok for barn)

– Bekymrer det deg?

– Jeg ser at de aller fleste før eller senere korrigerer seg selv, straks de innser verdien av et godt språk. OM det skjer noe med sj-/kj-lyden, gjenstår å se! Men det er fascinerende å se hvordan noen unge overhodet ikke hører eller legger merke til språket de selv produserer. Særlig når de låner uttrykk fra engelsk, uten å forstå at det er dét de gjør.

– Hvorfor forstår de ikke det?

– De to språkene ligger så nær hverandre at vi overfører mye helt uten å legge merke til det. Men denne to-språkligheten er først og fremst utrolig bra, mener jeg. Norske ungdommer er blant verdens beste på engelsk som fremmedspråk. Det skal vi være stolte av.

– Mange unge forklarer begeistringen for det engelske med at dette språket har så mange flere og mer nyanserte ord og uttrykk enn norsk. Hva tenker du om det?

– Det er tull. Tenk bare på vårt «døgn». På engelsk må de si «twenty-four hours». Hva slags språk er det? Tenk å ha et språk med et ord – «cousin» – som kan bety både kusine og fetter. Så utrolig unyansert! Dugnad? Hva heter det på engelsk? Det er ikke vanskelig å finne eksempler på at norsk språk har ord som ikke finnes på engelsk. Og vi uttrykker oss utvilsomt best på vårt eget morsmål.

– Like fullt dukker engelske ord og uttrykk stadig oftere opp i dagligtalen. Hva handler dette om, hvis det ikke handler om at de engelske ordene oppleves mer nyanserte og dekkende?

– Det er en naturlig konsekvens av at vi er blitt så flinke i engelsk. Når vi hører et uttrykk som er lånt direkte derfra, forstår vi umiddelbart hva som menes. Når noen «adresserer et problem» eller sier at denne «kjolen står ut i mengden», gir det mening for de som hører på. Dermed sklir de lånte uttrykkene lettere inn. Selv voksne mennesker snakker nå om «de ulike karakterene» i en roman.

– Er disse lånte uttrykkene kommet for å bli?

– Norsk språk har lånt ord og uttrykk til alle tider, og vi venner oss gradvis til dem. Da jeg på 1980-tallet hørte noen si «jeg går for den løsningen», tenkte jeg «så rart!». I dag er det ingen som reflekterer over dette. Men språket påvirkes også av motesvingninger. Uttrykkene kommer ofte fordi noen liker å være innovative, å være først ute med noe nytt. Det er på moten å si «prokrastinere» i stedet for «utsette». Det er dessverre på moten å sitere store filosofer eller forfattere på engelsk, for å vinne status og kred – ved liksom å legge seg nærmere originalen. Akkurat som om Platon snakket engelsk!

– Bør vi være bekymret?

– Det eneste jeg er bekymret for, er at noen ender opp med å tro at norsk ikke duger. At det er et fattig og unyansert språk. Det er feil. Norsk har ingen begrensninger. Og mangler du et ord, så finn opp et nytt!