Bli den som gjør en forskjell


Marco Elsafadi mener at det er en rettighet at barn får muligheten til å lykkes. –Det er kanskje det viktigste vi gir barna, og det er spesielt viktig i skolene. –Uansett bakgrunn og situasjon er følelsen av at du lykkes med noe en solid grunnmur for alt du møter i livet, mener Marco.

H an er en engasjert mann med mange ting på hjertet, og har en unik evne til aldri å slutte å bry seg. Det er derfor han fortsatt kaller alle barn og unge han har jobbet med for «ungdommene mine».

Marco er aktuell med biografien «Ildsjel og forbilde» som er ført i pennen av Erik Fossen. Da han lå på en solseng i Spania og leste manuset, mens datteren lekte i bassenget, ble det tydelige hvilke kontraster det var mellom usikkerheten faren opplevde, og den tryggheten han selv hadde. Han leste ting han ikke hadde blitt fortalt, og han så plutselig ting i et mye større bilde.

– De valgene du tar når du velger å flykte, er så enorme. Du må forlate alt. Forlate det som er trygt, paradoksalt nok selv om det er krig. Selv om situasjonen som tvinger deg på flukt er vanskelig, er det likevel en trygghet i tilhørigheten til et sted eller et land. Det er kulturen, språket, familien, vennene og alt som gjør at du hører til. Det er ikke enkle valg, og for min egen del er det først etter at jeg ble voksen, at jeg virkelig forstod konsekvensene av de valgene mine foreldre måtte ta. Å flykte er å ta et steg ut i noe som er totalt ukjent.

– Mangler vi erfaringene som gjør oss i stand til å føle empati med flyktninger? Kanskje har vi fjernet oss så langt fra vår egen historie? Ta Serbia som et eksempel. Der opplever flyktningene å bli tatt godt imot, selv om det er et land som har lite ressurser og mangler mye. Kanskje det handler om de nære erfaringene med krig og håpløshet? Kanskje hadde vi tatt imot og omtalt disse menneskene annerledes hvis de hadde kommet hit rett etter krigen?

Marco er en som vanligvis møter deg med et varmt blikk og et smil, men når han snakker om den offentlige retorikken i debatten rundt flyktningkrisen, mørkner blikket, og han lener seg engasjert framover.

– Når jeg hører ordet lykkejegere, blir jeg provosert. Det er det siste ordet jeg ville brukt. Bare i løpet av 2015 har 3400 flyktninger druknet i Middelhavet, og likevel setter du ungene dine i en overfylt gummibåt? Hvis du som far har sultende barn, handler ikke dette om å utnytte muligheter eller snike seg til økonomisk velstand. Det handler om å få mat. Jeg tror ikke alle helt forstår realitetene i situasjonen. Dessuten må vi tenke annerledes. Det regnestykket som bare handler om utgifter, er feil. Vi må begynne å regne på muligheter, ressurser og arbeidskraft vi vet vi kommer til å trenge i framtida. Jeg leste om en syrisk 14-åring som hadde vært her i tjue dager, som allerede hadde lært mye norsk bare ved hjelp av de frivillige på mottaket, uten å gå på skole eller belaste noe system. Vi må huske at Syria var et velfungerende land, og at dette er ressurssterke folk som vil bidra. Disse menneskene er en mulighet, ikke en belastning.


Marco Elsafadi

Marco Elsafadi (38) er født i flyktningeleiren Beddawi i Libanon og kom til Norge da han var 10. Allerede i 1993 begynte han å engasjere seg for barn og unge.

I 2002 stiftet han organisasjonen New Page som fram til 2011 jobbet med vanskeligstilt ungdom. Organisasjonen jobbet med rusproblematikk, skoleskulk, vold og kriminalitet blant unge. Disse erfaringene har gjort Marco til en etterspurt foredragsholder.

Var den følelsen av usikkerhet og det å være velkommen noe du også opplevde i oppveksten?

– Egentlig ikke, selv om jeg levde hele min barndom som flyktning. Jeg fikk mitt første pass da jeg var 17 år. Før det hadde jeg vært statsløs. De første årene i Berlin opplevde jeg som trygge, og foreldrene mine fortalte meg aldri at vi var der på lånt tid, og at vi stod i fare for å bli sendt tilbake til Libanon. Jeg var 10 år og hatet at vi reiste fra Tyskland, og de fortalte meg heller aldri grunnen til at vi måtte dra. Det burde de gjort, det tror jeg hadde gjort det enklere for meg å akseptere situasjonen. I stedet ble det en konflikt mellom foreldrene mine og meg. Jeg hadde akkurat blitt rekruttert til fotballaget Hertha Berlin, og for et konkurransemenneske som meg var det tungt å gi slipp på den muligheten uten å forstå hvorfor det var nødvendig å reise.

Hvordan var ditt møte med Norge og skolesystemet da dere kom som flyktninger?

– Det var en helt annen historie, og assosiasjonene rundt det å være en muslimsk flyktningfamilie fra Midtøsten er annerledes nå. Da vi kom til Kragerø i 1987, var vi på en måte noe nytt og spennende, og vi ble veldig godt mottatt av lokalsamfunnet. Det var positivt og velmenende, men spesielt en ting husker jeg som uheldig. Noe av det første som skjedde, var at jeg fikk tilbud om å lære norsk sammen med foreldrene mine. Jeg husker at jeg ble så irritert over at de var så treige til å ta ting, og det var en merkelig opplevelse å oppdage at de ikke hadde kontroll eller behersket situasjonen. Som barn tror du jo at foreldrene dine vet alt, og at de er den mest solide tryggheten i livet ditt. Det ble helt feil, og konklusjonen min er at det ikke er en god idé å la foreldre og barn følge det samme læringsopplegget.

Du har engasjert deg for at barn og unge skal få de mulighetene de fortjener, uansett hva som førte dem til randsonene av samfunnet. Hva krever det å få dem tilbake?

– Det krever mot, vi må tørre å risikere noe, tørre å ta de samtalene som kan bli ubehagelige. Tørre å se også det vi ikke har lyst til å se. Historien kommer alltid til overflaten. Dette gjelder i særdeleshet flyktninger, spesielt barna, alle bør bli møtt med en samtale eller en debrief. Hvis du har sett eller opplevd forferdelige ting, vil det gjøre noe med deg, om ikke i dag, så senere. Jeg mener det er bedre å rope varsku en gang for mye enn en gang for lite. Alle fortjener at noen er der for dem. Det er min erfaring både som menneske og etter å ha jobbet med barn og unge som har falt litt utenfor av forskjellige grunner. De samtalene jeg har hatt med ungdommene, uansett om de er innadvendte og stille eller utagerende og bråkete, handler om det samme de ønsker at noen ser dem. De ønsker å lykkes, og det er noe alle har krav på. Vi må klare å se de individuelle behovene, og det gjelder både det sosiale og det faglige. Det er så enkelt, men også så vanskelig. Det setter krav til oss som mennesker.


Marco Elsafadi

I 2009 ble Marco rammet av en nervesykdom, og fra å være toppidrettsutøver ble han i løpet av få dager fullstendig lammet og avhengig av rullestol. Etter et seks måneder langt sykehusopphold trente han seg opp til å løpe Berlin Marathon i 2010. I 2012 var han tilbake på toppnivå i basket og ble norgesmester med Frøya, og i 2014 vant han Mesternes Mester etter å ha lagt basketballen på hylla. Marco jobber i dag som programleder og var sist på TV med «De bortførte barna» og «Hvem bryr seg?».

«Bare i år har 3400 flyktninger druknet i Middelhavet, og likevel setter du ungene dine i en overfylt gummibåt? Hvis du som far har sultende barn, handler ikke dette om å utnytte muligheter eller snike seg til økonomisk velstand, det handler om å få mat.»

– Marco Elsafadi

Hva tenker du at vi kan gjøre?

– Bygge gode relasjoner. Det er ikke vanskelig, men det betyr ofte at vi må by på det lille ekstra, noe vi ikke er forpliktet til. Da jeg jobbet på en skole, tok jeg ofte med meg matpakka ut, eller spilte basket med ungene i friminuttene. Den investeringen var verdifull. Forholdet jeg fikk til ungene, tok jeg med meg inn i klasserommet, og det at jeg møtte dem på deres arena med respekt og interesse, gjorde at jeg fikk en naturlig autoritet på min arena. Jeg pleier å si at du kan stille krav og være så streng som relasjonen tåler, og da handler det også om hva du investerer. Det er litt som om du er på en restaurant sent en kveld og er sulten, og kelneren sier «kjøkkenet er egentlig stengt, men jeg skal se hva vi kan gjøre». Da tenker du at de gjør det for deg. Da er du fornøyd med lite, de ser ditt behov og strekker seg. Det er, uansett hva som skjer senere, en god relasjon.

Det høres krevende ut?

– Ja, eller egentlig ikke. Det er så lite som skal til. Det handler like mye om å være bevisste på det vi gjør. Å bli sett som et individ gjør deg verdifull og unik. Jeg har to slike eksempler som kan virke banale, men som faktisk har betydd mye for meg. Det ene var i Tyskland da jeg begynte på skolen, og en av lærerne kom bort til moren min og meg. Etter at hun hadde gitt moren min en klem, satte hun seg på huk. Hun kjente søsknene mine og hadde gledet seg til å treffe meg, sa hun og spurte om hun kunne få en klem. Så fortalte hun meg en hemmelighet, hun og moren min hadde bursdag på samme dato. Det var jeg den eneste som visste. Det var alt, men jeg husker det fortsatt. Det andre var i Kragerø en dag jeg hadde ekstratimer i matte. Jeg var sliten og uoppmerksom, og Geir, som læreren min het, spurte om jeg hadde spist. Det hadde jeg ikke. Da hentet han sin egen matpakke og ga meg en skive. Det er slike enkle små ting som handler om at noen ser deg. Vær observant, strekk ut den hånda, ta den praten eller gjør det lille ekstra som ingen forventer. Vi kan alle bli den som gjør en forskjell.

Er det noe du tenker vi bør ha spesielt fokus på i framtida?

– Jeg mener vi bør være bekymret over frafallet av elever i videregående. Elever som faller av faglig og føler seg dumme i grunnskolen, tar med seg en nederlagsfølelse til videregående, og alle elever som faller fra, representerer tapte ressurser. Jeg kunne vært en slik, men noen plukket opp at jeg ikke holdt tritt i matte. Ekstraundervisning var skikkelig flaut i starten, men jeg fikk unik tid med Geir, og sakte men sikkert knekte jeg mattekoden. I tiende var jeg på nivå med de andre, og på videregående fikk jeg fem. Ikke la elever bli hengende etter. Det er sjelden at problemene starter på videregående, men det er ofte der de avdekkes. Da er det ofte for sent. Det handler om å gi elevene den hjelpen de trenger, så snart de faller av faglig. Glipper du i matte i 7. klasse, så tar du aldri igjen klassen uten hjelp. Alle elever har rett på tilrettelagt undervisning, og skolene kan i prinsippet ikke la økonomien være det som hindrer en slik undervisning. Barna har rett til å mestre skolen, og samfunnet har ikke råd til å spare penger på elevenes bekostning.

 

Barnas rett til skolegang

  • Barn i alderen 6-16 år er i grunnskolealder. Alle barn og unge i grunnskolealder som er i Norge, har som hovedregel rett til grunnskoleopplæring. Det står i opplæringsloven § 2-1. «Retten til grunnskoleopplæring gjeld når det er sannsynleg at barnet skal vere i Noreg i meir enn tre månader. Plikta til grunnskoleopplæring byrjar når opphaldet har vart i tre månader.»
  • Barnet eller den unge har rett til grunnskoleopplæring fra det tidspunkt det er sannsynlig at han eller hun skal oppholde seg i Norge i mer enn tre måneder. Det betyr at barn av asylsøkere som venter på å få avgjort søknaden sin, har rett til å gå på skole hvis det er sannsynlig at de får oppholdstillatelse, eller hvis det vil ta lengre tid enn tre måneder å få behandlet søknaden.
  • Det har ingen betydning om oppholdet i Norge er lovlig eller ikke. Det er en forutsetning at barn og unge som er i kirkeasyl, går på vanlig skole.
  • Minoritetsspråklige elever har de samme rettighetene som andre elever i grunnskolen, inkludert gratis opplæring, tilpasset opplæring, spesialundervisning og rett til å gå på nærskolen.
  • Det er som hovedregel kommunen der barnet eller den unge er bosatt, som har ansvaret for å oppfylle retten til grunnskoleopplæring, jf. opplæringsloven § 13-1. For barn og unge i asylmottak eller omsorgssenter har kommunen der asylmottaket eller omsorgssenteret ligger, ansvaret for grunnskoleopplæringen.